"Tidlegare inneheldt norskfaget det meste. No inneheld norskfaget alt og enno litt til, og faktisk enno litt til."
Læreplanen i norsk etter Kunnskapsløftet øker forskjellen mellom universitetsfaget nordisk og skolefaget norsk i den videregående skolen. Det hevder John André Nergaard i artikkelen "Å gjere ord til handling er lettare sagt enn gjort" (Norsklæraren 2/06). Den økte breddefokuseringen i faget kan føre til at lærerne underviser i emner en kan alt for lite om, og som mange vil hevde ligger utenfor grensen av det som er norskfaget.
Nergaard bruker som eksempler på temaer som ligger utenfor det norsklærere kan fra utdannelsen sin: multimodale tekstere, kreativ skriving, myter og folkedikting fra flere land, flerspråkleghet, europeisk litteratur og kulturhistorie, sammenhengen mellom litteratur og andre kunstuttrykk, kulturmøte og kulturkonflikter, oversettelsesteori, den modernistiske tradisjonen i internasjonal litteratur, retorikk og utviklinga av samisk språk og kultur i lys av norsk språk- og fornorskingspolitikk. Han etterlyser videreutdanning i de nye temaene for å unngå "usikre lærere med middels lærebokkompetanse". Det er ikke det vi trenger for å skape fremtidens norskfag.
Nergaard mener likevel det er positive trekk ved den nye læreplanen, ved at den innebærer en oppvurdering av læreren sin posisjon i opplæringen i norskfaget. Læreplanen stiller opp høye mål for elevene og i den sammenhengen er det ikke til å komme bort fra at det hviler et stort ansvar på læreren. Vi må som fagpersoner kunne vise elevene vei inn i stoffet og hjelpe til med å navigere i tekstlandskapet.
Nergaard er likevel usikker på om vi er tjent med et norskfag som favner så vidt:
"Eg nærer ein djup ambivalens til L05. Det er ein tekst som vil mykje godt, men dessverre i for mange retningar. Det er grunnen til at det er lettare sagt enn gjort å gjere orda i den nye læreplanen til handling."